Jeg kunne tenke meg å prøve en slik med 7,5″ riflet løp, men slo det fra meg da produsenten nå kun produserer Colt-revolverne med 5,5″ løp. Men i romjulen oppdaget jeg en finn-annonse der Intersport Bogstadveien averterte versjonen med 7,5″ løp – og til alt overmål mye billigere enn 5,5″-versjonen som er hyllevare. De hadde faktisk to: en med nikkelfinish og en blånert. Den finnes også en tredje finish, såkalt antikkfinish, men den var ikke på lager. Jeg gikk derfor for den blånerte.

Førsteinntrykket

Et par dager senere kunne jeg hente pakke på posten. Nyervervelsen kom i en pen eske som inneholdt instruksjonsbok, revolver og seks hylser. Revolveren veier 997 gram og er dermed nesten like tung som originalen, som veier 1048 gram. Den føles derfor ut som ekte vare, noe som er perfekt når det er ekte vare man egentlig skyter med.

Til og med den fjærbelastede utstøteren under pipen fungerer. Selv om du neppe vil få bruk for den, så er det gøy at kopien er såpass forseggjort og laget for å ligne mest mulig på originalen. Den innvendige mekanismen er en helt annen sak, for der er det mye som skiller seg fra originalen. Og slik må det nesten være.

Et 4,5 mm innstikksløp ligger inni et grovere løp. Innstikksløpet stopper ca. 18 mm fra munningen, og er dermed godt skjult. Umarex kaller revolveren «Colt Single Action Army .45», men kaliberet til røret som innstikksløpet ligger i er kun .38″. Den lille stubben av det grovere løpet som er synlig har til og med falsk «rifling».

Revolveren har ekte Colt-logo, og Umarex reklamerer med at den er lisensiert av Colt. Hva det betyr vet jeg ikke sikkert, men det betyr vel at Umarex har fått de rette tillatelsene fra Colt og at sistnevnte sikkert får noen kroner fra salget.

Av negative ting så er trekker plastgrepet ned det gode førsteinntrykket. Jeg hadde gladelig betalt noen hundrelapper ekstra for ekte skjefteplater i tre. Får jeg tid kommer jeg muligens til å spikke til noe selv.

Blåneringen ser grei ut, men den ser ut til å slites raskt. Jeg har sett andre si det samme, og når den slites ned får den en oljefilmaktig gullfarge. Ikke veldig pent, og det var derfor jeg hadde foretrukket antikkfinishen. Gullfargen tyder muligens på at rammen er laget av en sinklegering, så å forsøke å blånere den på vanlig måte vil nok være fånyttes. Slitasjen vil nok være verre for de som bærer revolveren i hylster.

Når du spenner revolveren kan du høre tre klikk, ikke fire som originalen. Men avtrekket, det er helt nydelig!

Slik fungerer revolveren

Kulene drives frem av en 12 grams CO2-patron som ligger mellom skjefteplatene. For å sette i en patron vipper du enkelt av ene skjefteplaten, som praktisk nok har en unbrakonøkkel på innsiden. Nøkkelen brukes til å løsne en skrue på undersiden av skjeftet slik at tomme patroner kan fjernes. Når en ny CO2-patron settes på plass, strammes skruen til du hører at forseglingen på patronen punkteres. Deretter settes grepsplaten på plass igjen.

En CO2-patron koster rundt 8–10 kroner, og en patron varer til ca. 80–120 skudd – avhengig av kulevekt. Patronene skal ikke sitte i revolveren når den ikke er i bruk, så for økonomiens skyld er det lurt å skyte noen skudd når du først er i gang.

Kulene lades i de seks medfølgende hylsene. Av størrelse ser de ut som ca. .38 kaliber patroner. Blypottene settes i der man til vanlig setter i tennhette i vanlige hylser. Deretter lades patronen på vanlig måte gjennom ladeporten. Når du har skutt ferdig kan du enten fjerne hylsene og sette i nye kuler, eller du kan lade kulene direkte inn i hylsene via ladeporten. Det siste går raskest for meg. Det er omtrent som å sette tennhetter på en perkusjonsrevolver.

Presisjonen

Så til det viktigste, altså presisjonen. Det er ikke all verden kraft i denne revolveren. Det reklameres med en utgangshastighet på 130 m/s eller 426 fps. Jeg festet skivene på en pappeske som jeg hadde fylt med avispapir og papp, og den stoppet fint kulene.

Jeg testet fem forskjellige kuletyper på 10 meter med støtte. Jeg skjøt innendørs, så vinden var ikke noe problem. Med de rette kulene var det fullt mulig å oppnå hull i hull-samlinger. Best samlinger fikk jeg med H&Ns 8,18 grains Finale Match Heavy. Målt senter til senter var det mulig å samlingen ned i 8-10 mm. JSBs 8,02 grains Target Sport Diabolo var nesten like presis, men samlingene var kanskje noen millimeter større med JSB-kulene.

Dessverre gikk revolveren en del for mye til høyre på ti meter, men forsiktet er relativt tykt, så å fjerne litt metall fra venstre side er et alternativ.

Konklusjon

Alt i alt er Umarex Colt Single Action Army en glimrende revolver til treningsskyting innendørs før svartkruttsesongen begynner. Og den er overraskende presis. Du får av gårde en hel del treningsskudd på kort tid for en billig penge, noe som gjør at du bør være klar til utendørssesongen begynner. Og selv om kulene blir drevet frem med CO2, så får du litt følelse av å skyte med en ekte svartkruttrevolver.

Hvor er revolveren å få kjøpt?

Som nevnt blir ikke Umarex-revolveren med 7,5″ løp produsert lenger, men versjoner med 5,5 tommers løp får du blant annet hos Game On og andre nettbutikker.

Der kan du også kjøpe en pellet-versjon fra ASG av Smith & Wesson Schofield No. 3 eller en kombinert BB/pellet-versjon av Remington Model 1875 – begge i 4,5 mm kaliber. Remington-revolveren er glattløpet.

Girardonis vindrifle 

Girardoni – av og til stavet Girandoni eller Gilardoni – fikk i oppdrag å produsere 1500 vindrifler for østerrikerne. Vindriflene hadde et magasin med plass til 20 stk. .46″ kaliber rundkuler. Kaliberet er altså nokså likt de de norske 4-linjers kammerladningsgeværenes 11,77 mm kaliber. Girardonis konstruksjon består av en finurlig repetermekanisme: En ny kule blir matet inn i kammeret ved at soldaten presset inn en skyver på venstre side av våpenet. Så var det bare å spenne hanen og skyte. Skuddtakten var dermed svært høy sammenlignet med datidens flintlåsmusketter. Vindriflene kunne blant annet brukes til å avgi dekkild mens musketerene ladet munnladningsgeværene. 

Vindriflene kunne brukes selv i regnvær, og de avga heller ikke høye smell og røyk. Det var ingen problemer med kruttslam i løpet. Men riflene hadde mange andre ulemper, noe som gjorde at de ble faset ut av tjeneste etter rundt 20 år. En rifle av Girardoni-typen ble også brukt av Lewis og Clark-ekspedisjonen i tidsrommet 1803–1806. Den historien kan du lese mer om i Hellands bok. 

Rekonstruksjonen som ble til bok 

Børsemaker Helland bestemte seg for å rekonstruere Girardonis rifle da han ble ansatt som stipendiat ved Norsk Håndverksinstitutt i 2017. Han hadde tre år på å rekonstruere geværet, og prosjektet ble fortløpende dokumentert på en blogg.

Å rekonstruere en slik rifle er ingen lett sak. Vindriflene skulle holdes hemmelige, og det finnes derfor ingen tegninger. Som forfatteren selv sier: «Arbeidet førte meg til museum i Storbritannia og Tyskland, til børsemakarar, kuratorar og fagfolk rundt om i Europa og på eit djupdykk i bibliotek over heile verda.» Selv om Helland tidligere også har bygget munnladningsgeværer, så var det en lang reise å finne ut av hvordan geværet var konstruert og fungerte. Verktøy måtte lages, smie og ovn måtte settes opp og Helland måtte ofte forsøke å sette seg inn i hvordan Girardoni selv tenkte. Spesielt utfordrende var det å konstruere lufttanken, som også utgjør geværets bakkolbe, og som skal tåle et svært høyt trykk og fungere med primitive skinnpakninger. Det er også interessante beskrivelser av gjørtlerarbeid – som støping av låskasse og messingdeler i sandformer – rifling av løp og helt til slutt trearbeidet. 

Jakta på Girardoni er ingen oppskriftsbok som viser hvordan du kan lage ditt eget Girardoni-gevær, men gir et mer overordnet bilde av hvordan en børsemaker fra Masfjorden gikk frem for å gjenskape våpenet.  

Børsemaker Helland har også laget munnladningsgeværer. Bildet viser en av Hellands Hawken-rifler med perkusjonslås. Kona Anke har stått for gravyren (foto: Alf Helland).

Se NRK-innslag fra prøveskytingen 

Riflen ble ferdig i oktober 2020, og NRK Innlandet var til stede da Helland prøveskjøt geværet offentlig for første gang.

Lesverdig bok

Helland skriver godt og vittig i boken han har gitt ut om prosjektet. Selv om noen deler i Jakta på Girardoni sikkert blir for tekniske for noen, så formulerer han seg på en enkel og forståelig måte. Og det er ikke bare stoffet om Girardoni-geværet som er spennende. Til tider tar Helland leseren med på lange sidespor, som for eksempel en fornøyelig, lang utgreiing om grådige buffetgjester på danskebåten (hvem har vel ikke truffet på disse?). Mest interessant er det kanskje når han forteller fra børsemakerutdanningen som han gjennomgikk i Suhl i Tyskland, der mentaliteten fra gamle DDR fremdeles gjennomsyret en del av undervisningen.

Et grep som fungerer godt, er at børsemakerkatten Bent Erik fungerer som en slags samtalepartner og assistent for Helland gjennom opp- og nedturer. Boken kan absolutt anbefales for våpeninteresserte som vil lære mer om tidlige luftgeværer! 

Noen smakebiter fra innholdet.

Boken er på 195 sider er skrevet på nynorsk, og den er trykket i A4-format med myk perm. Prisen er noe stive 750,– kroner pluss porto, men så er det heller ikke skrevet mye om dette emnet på norsk. Jakta på Girardoni kan bestilles fra forfatteren selv på e-postadressen alf_helland@msn.com eller hos Handverkslaget. 

Digital fargelegging kan enten gjøres automatisk ved hjelp av kunstig intelligens eller manuelt. Etter et kjapt søk fant jeg ut at tjenesten DeOldify skulle være blant de bedre gratistjenestene. Du kan også fargelegge for hånd ved hjelp av et bilderedigeringsprogram. Jeg bruker Photoshop.

For et par blogginnlegg siden skrev jeg om bildet av jeger Ivar Sæter, som egentlig viste seg å være jeger John Svendsen fra Østerdalske jegerkorps. Jegerkorpsene skulle ha grønne uniformsjakker, ikke blå som musketerene. Men interessant nok så vil den kunstige intelligensen til DeOldify ha det til at Svendsens jakke var blå. Nedenfor er resultatene.

Bilde nummer to er av menig John Sæther, født i 1855. Han er fotografert under militærtjenesten rundt 1875. Menig Sæther har Remington-gevær og uniform Modell 1867. Denne uniformen var blå, så her treffer DeOldify ganske godt. Fra venstre: Originalbilde, automatisk fargelagt vha. DeOldify og manuelt fargelagt i Photoshop.

Til slutt tenkte jeg å prøve et maleri i svart-hvitt. De fleste er nok kjent med Andreas Blochs Kaptein Drejer paa stubben som viser en scene fra slaget ved Trangen i 1808. Her synes jeg ikke DeOldify gjør en veldig god jobb, men så er vel programmet helst laget for fotografier. Det tok noen timer å fargelegge akvarellen i Photoshop, men fargene kom i hvert fall bedre fram.

Fotograferingen til boka er nå så godt som ferdig – kun noen småting gjenstår. Jeg burde vært innom Armemuseum i Sverige og Krigsmuseet i Danmark for å ta noen siste bilder, men med dagens pandemisituasjonen, er det tvilsomt om jeg kommer meg dit med det første. I Stockholm og København må jeg derfor trolig leie inn noen innfødte fotografer.

Forsvarsmuseet har en god del prøvemodeller og andre sjeldenheter som er sentrale, spesielt for bokas første deler. Det ble til slutt nærmere 900 bilder av rundt 80 gjenstander. I tillegg tok jeg en del viktige mål av diverse våpen. Noen overraskelser dukket også opp, uten at jeg skal gå inn på det nå. En stor takk til rustmester Gjermund Fjeld som løp som en helt for å hente fram og sette tilbake våpen fra magasinet.

Arbeidet med teksten og kildestudiene er også avsluttet. Manuset er korrekturlest av en dyktig lingvist, og jeg har begynt arbeidet med brekkingen – det vil si å sette tekst og bilder sammen til det som skal bli den ferdige boka.

Mange spør om når boka kommer. Planen var å publisere i løpet av 2020, men pga. koronaforsinkelsene kommer den en gang i løpet av 2021. Jeg kunne sikkert klart å få alt ferdig mot slutten av året også, men jeg slipper ikke noe før jeg er sikker på at kvaliteten er god nok.

Vil du være den første som får beskjed når boka om kammerladningsgeværene kommer? Skriv inn e-postadressen din i feltet under, så sender jeg deg en melding når boka er klar for bestilling!

Arbeid med tekst

De siste månedene har jeg jobbet med å effektivisere manuset. Et mest mulig aktivt og presist språk gjør boken mer lettlest, manuset blir kortere og boka blir fysisk lettere å håndtere. Da jeg begynte gjennomgangen, besto manuset av 180 000 ord. Etter gjennomgangen var over 9000 ord borte, uten at noe av innholdet forsvant. En setning som:

«Pistongene ble straks byttet, og klikkprosenten med de nye pistongene ble langt lavere. Det ble nå benyttet pistonger av en ny fransk type som var anbefalt av geværkommisjonen.»

kan med et enkle grep halveres, uten tap av vesentlig informasjon:

«Klikkprosenten gikk ned da korpset på geværkommisjonens anbefaling erstattet «Tændkæglene» med en ny fransk pistongtype.»

Fotografering og bildeinnsamling

I høst har jeg hatt en del turer rundt om i landet for å ta bilder hos samlere og museer. Det er når man nesten bruker 24 timer i bilen i løpet av en langhelg fordi man skal ta bilder til en bok svært få kommer til å lese at man virkelig kjenner på galskapen! Nå gjenstår det kun å besøke forsvars-, krigs- og armemuseene i Norge, Danmark og Sverige samt et par private samlere. Ledige vinterstunder går med til bilderedigering. Til nå har jeg tatt nesten 2000 bilder, og disse skal sorteres og redigeres. Kun de beste kommer med i boka. Under kan du se hvordan et bilde av en Kongsberg Modell 1829 flintlåsmuskett blir redigert fra råfil til trykkeklart bilde:

Boken skal også illustreres med en rekke historiske bilder, og bildeinnsamlingen har tatt mye tid. De fleste bildene kommer fra museer, men jeg har også funnet enkelte godbiter hos private. Denne innsamlingen er stort sett ferdig, men om du har noe du tror kan være av interesse for boka, ta gjerne kontakt!

Kort om boka

Som tidligere nevnt skal boka omhandle norske militære og sivile kammerladningsgeværer. Den fokuserer på utviklingen, de forskjellige modellene, hvordan geværene ble brukt og de som brukte dem. Innholdet dekker en periode på ca.100 år: Det starter med en episode under krigen i 1814 og slutter med et mord i Bergen i 1921. Boka vil bli rikt illustrert med bilder av alle modellene samt historiske fotografier og plansjer. Innholdet er basert på arkivstudier ved Riksarkivet i Oslo, Statsarkivet i Kongsberg, Nasjonalbiblioteket og Riksarkivet i Sverige. Rundt 750 fotnoter med kildehenvisninger og en omfattende litteratur- og kildeliste gjør at innholdet kan etterprøves.

Dersom du vil ha en e-post når boka er publisert, skriv inn e-postadressen din i feltet under!

Støpingen er nokså enkel: Støpeøsen legges på en kokeplate med metallet oppi. Metallet er varmt nok når den medfølgende rørepinnen avgir lett røyk. Silikonformene påføres litt talkumpulver før de slås mot hverandre for å fjerne overflødig talkum. De to halvdelene blir holdt på plass av to medfølgende klemmer. En treplate på hver side støtter opp de myke silikonformene. Det flytende metallet helles raskt ned i formen.

Det medfølgende metallet rakk knapt til et par soldater, men å kjøpe ferdig legert metall er dyrt. Tinnsoldater er forresten litt misvisende, det fant jeg ut senere, for den medfølgende legeringen besto av 54 % bly, 11 % tinn og 35 % vismut. Hva de resterende 2 prosentene skal være er usikkert, men denne legeringen skal visstnok gi det beste støperesultatet. Leker av bly er kanskje ikke det sunneste, men med en god håndvask etter leken bør det ikke være noe problem.

Legeringen smelter ved 138°. Ifølge Prince August er en alternativ og billigere legering 65 % bly, 2 % antimon og 33 % tinn som smelter ved 210°. Det finnes også en blyfri legering bestående av 94,5 % tinn, 3 % sink og 2,5% antimon som smelter ved 230°, men den skal visstnok være vanskelig å støpe med. Jeg valgte derfor å lage varianten med vismut. Bly og tinn hadde jeg fra før, og 400 gram vismut bestilte jeg på eBay fra Kina til 134,– kroner.

De første soldatene ble overraskende bra. Det tar litt tid å støpe, for metallet bruker noen minutter på å kjøle seg ned mellom hver omgang. Kanonen var som forventet litt mer utfordrende, for det var vanskelig å få eikene i hjulene perfekte. Slike problemer kan visstnok løses ved å snitte små luftekanaler med en skalpell der utfyllingen er problematisk.

Tinnsoldatprosjektet må kalles en suksess. Selv om barna på 7 og 4,5 år er for små til å støpe selv, så kunne de sitte i flere timer og male soldatene og kanonene. De laget landskap av pappesker kledt med filt der soldatene ble satt opp i slagorden. Holdbarheten er selvsagt så som så, men hvis soldatene går i stykker kan de alltids resirkuleres.

Bildet er et kopifoto hentet fotografen L. Szacinskis etterlatte negativer som befinner seg i Oslo museums samlinger. For meg er bildet interessant fordi soldaten er fra Østerdalske nationale jegerkorps og har et kort 18 lødig kammerladningsgevær. Østerdalske jegerkorps fikk utlevert 412 av de 600 korte kammerladningsgeværene av Modell 1857 i 1857, og det er derfor stor sannsynlighet for at soldatens gevær er et M/1857. Korpstilhørigheten er sikker fordi han har et 1-tall på sjakoten. Det betyr at han er fra 1. Agershusiske infanteribrigade. Og siden han er utstyrt som jeger, så er han fra brigadens eneste jegerkorps, altså østerdalske. På baksiden av negativet står navnet Ivar Sæter, og museet antar at dette er den avbildede soldatens navn.

Men hvem var denne Ivar Sæter? Et søk i digitalarkivets kilder ga ingen treff på personer som kunne passe med soldaten på bildet. En mulighet er at Sæter er et gårdsnavn, og at han står oppført i folketelling og kirkebøker med et patronym, det vil et etternavn basert på farens fornavn (Larsen, Hansen, Olsen, Andersen etc.). Eller kanskje det ikke var Ivar Sæter som var avbildet likevel? Dersom Sæter ikke var soldaten, så er det nærliggende å tro at han bestilte kopien fra Szacinski. Et kjapt google-søk ga treff på en lokalhistoriker og forfatter ved navn Ivar Sæter født i 1864 i Tolga. Under krigen var han NS-mann, men det er en annen historie. Tolga er i Østerdalen, så det passet fint med Østerdalske jegerkorps’ utskrivningsdistrikt.

Kanskje kunne det finnes spor etter soldaten på bildet i noen av Sæters bøker? Nasjonalbiblioteket har de fleste av bøkene hans, og boka Tolgen: med illustrationer og portrætter fra 1908 pekte seg ut som den mest interessante. Jeg bet meg merke i ordet «portretter». Kunne soldaten være avbildet her? Og jammen: På siste side var soldaten avbildet og identifisert som John Lillehaug! Og bildet var akkurat det samme som nå befinner seg på Oslo museum, bortsett fra at bakgrunnen var retusjert bort. Et videre søk avslørte at Ivar Sæter var gift med John Lillehaugs datter Olava. Et bilde av Olava viser at likheten mellom far og datter er slående (se bildet av Olava i lokalhistoriewiki-artikkelen om Ivar Sæter).

Og for å være helt sikker: Et søk i stamrullen til Østerdalske kompani bekrefter at John Svendsen fra «Lillehougen» virkelig var soldat i Østerdalske nationale jegerkorps.

Bildet er også omtalt i Knut Erik Strøm. Til fotografen i uniform: 1691 bilder av eldre norske uniformer. Bind 1. Oslo. 2011 på side 370 (bilde 521).

Colt    

Lørdag 29.06 2019 kl. 09:00, 25 meter
NM 2019 åpnet for min del på 25 meteren i første skytelag kl. 09.00 med klassen Colt (original perkusjonsrevolver). I Colt-klassen skyter jeg med en amerikansk Remington New Model Army i kaliber .44 fra 1863. Treningsgrunnlaget var omtrent fem–seks 13-skuddsserier gjennom våren og sommeren.

Serien gikk egentlig helt greit. Jeg skyter poengsummer høyt på 80-tallet med denne revolveren på en god dag. Samlingen lå litt til høyre, og kanskje var det sola som spilte meg et puss. Det endte uansett på 86 poeng og bronse. Rune Stensrud vant klassen med 88 poeng. Oddvar Deberitz hadde også 86 poeng, og vi hadde helt likt antall tiere, niere og åttere. Oddvars skudd var 8 millimeter bedre enn mitt dårligste, så da tok han sølvet.

Jarmann replika

Lørdag 29.06 2019 kl. 11:00, 50 meter
Jarmann replika skytes med patronrifle stående på 50 meter. Jeg skyter med en Shiloh Sharps Sporter #3 i kaliber .45–70 som jeg har brukt et par ganger i denne klassen med 90 peong som beste resultat fra NM. Denne klassen har jeg skutt godt på trening, men under NM ville det seg ikke helt. Det begynte bra med et par tiere og en god nier, men så begynte jeg å skyte et par åttere. På andre skiva ble det bare en tier og noen gode niere, men det ble dessverre en tellende åtter til slutt. Det holdt til 92 poeng og sølv. Igjen var det Rune Stensrud som snek seg foran, men denne gangen bare med ett poeng. Terje Brustad tok bronsen med 91.

18 lødig militær kammerlader

Lørdag 29.06 2019 kl. 13:00, 100 meter
Jeg har i mange år skutt med en nedkortet belgisk M/1849/59 i denne klassen, som altså er militær norsk kammerladningsgevær på 100 meter. I år skjøt jeg imidlertid med en trebånds M/1849/55 fra Kongsberg, som har et mye bedre avtrekk. Jeg skjøt 13 skudd i en samling som var helt grei, men det ble mest åttere. Med bare en tier, tre niere og resten åttere, så var det et under at det holdt til 85 poeng og bronse. Oddvar Deberitz var totalt overlegen med 95 poeng, mens Tore Martinsen var klart foran med 89 poeng. 

Remington match    

Lørdag 29.06 2019 kl. 14:00, 100 meter
I Remington match (replika patronrifle liggende på 100 meter), skyter jeg med samme våpen som i Jarmann replika, det vil si Shiloh Sharps Sporter #3 i kaliber .45–70. Alt lå til rette for en god serie. Jeg hadde rolige avtrekk og det begynte også bra med to tiere. Men så kom det to åttere på rappen, og så en syver. De fleste skuddene følte jeg satt i tieren. Serien var litt lav, så jeg skrudde opp underveis, men det ble bare rot. Andre skiva ble like rotete. En gange mislykket konkurranse, som endte med 90 poeng og fjerdeplass. Rune Stensrud trakk nok en gang det lengste strået og tok gullet med 93 poeng. Wemunn Aabø og klubbkamerat Thorbjørn Holst fra Det Bergenske Skydeselskab tok henholdsvis sølv og bronse med 92 poeng.

4»’ kammerlader

Lørdag 29.06 2019 kl. 16:00, 100 meter
I klassen for 4 linjers kammerladningsgevær liggende på 100 meter skyter jeg med et kort skytterlagsgevær fra 1863. Jeg har lenge slitt med presisjonen i denne, men har til slutt funnet en kule fra en original Kongsberg-kuletang som fungerer greit med rett ladning og papirvikling. Problemet er at geværet sprer mye vertikalt. Og noen ganger samler den meget godt, mens andre ganger sprer den over hele skiva. Alle skuddene satt i svarten, men det ble ingen tiere og bare én nier, noe som er en prestasjon i seg selv. Åttere var det imidlertid en del av, og det endte på 80 poeng og gull foran Dag Magne Winge og Bjørnar Osnes. Vi var for øvrig de eneste som skjøt denne klassen.

18 lødig 50 meter

Søndag 30.06 2019 kl. 10:00, 50 meter
18 lødig kammerladningsgevær stående på 50 meter er en ny klasse, og jeg brukte samme våpen som i 100-metersklassen (Kongsberg M/1849/55). Serien nå gikk egentlig helt greit, med alle tellende skudd i svarten. Resultatet ble 87 poeng og gull, og dermed ble jeg den første norgesmesteren i denne klassen. Som i klassen Colt hadde Oddvar Deberitz og undertegnede lik poengsum og likt antall tiere og niere etc., men denne gangen var mitt dårligste skudd hele 7 mm bedre enn hans. Tore Martinsen tok bronsen med 82 poeng.

12,17

Søndag 30.06 2019 kl. 12:00, 50 meter
NM 2019 ble avsluttet med en klasse jeg ikke hadde skutt siden NM for ti år siden: 12,17, som altså kun er for rifler i kaliber 12 mm Remington (12 × 44, 12 × 42 etc.). Jeg mener jeg bare har skutt denne klassen én gang tidligere. Mon tro om ikke skulle være mulig å slå poengsummen fra den gang, som var på fattige 83 poeng? Jeg brukte samme gevær som da, en militær Husqvarna Remington rolling block. Nå er Jämtkulen jeg brukte da erstattet med en egenprodusert kule i samme stil, og den har vist lovende tendenser

Under denne skytingen begynte det med to tiere, så en åtter, og så en tier til. Så ble det en ny åtter og en syver. Her måtte det skjerpings til, og jeg brukte lang tid på andreskiva. Det gikk likevel nokså dårlig, men jeg fikk inn en tier og tre niere. Dømmingen kan ikke ha vært helt patent, for det stemmer ikke med det jeg ser. På siste skuddet – som jeg brukte rundt fem minutter for å få av gårde – så fikk jeg en nier tett inntil en annen nier. Mellom disse to nierne ble det revet av en bit av skiva som så ut som et kulehull. Denne revnen ble tolket som en ekstra nier og en syver er ikke regnet med. Jeg fikk dermed 92 poeng, men skulle hatt 91. Terje Brustad tok gullet med 95 poeng, jeg fikk sølv med 92 som skulle ha vært 91, mens Leif Erik Theland også fikk 91 poeng. Heldigvis hadde jeg flere tiere enn Theland, så dermed hadde ikke feilen noe å si på rekkefølgen.

Alt i alt var det et godt NM for min del. Jeg skulle gjerne skutt høyere poengsummer, men været var varmt og tørt, og da skyter jeg ofte litt lavere summer.

I mars 2018 var landets fremste ekspert på skytterbriller til stede på NM luft på Sotra: optiker Jan Brekke fra skytterbriller.no. Siden Sotra er like i nærheten lot jeg ikke sjansen gå fra meg. Det er noe med å få hjelp av folk som virkelig kan sitt fag. Facebook-kjendis ble man også.

Synstesten som viste et nærmest perfekt syn, men evnen til å fokusere skarpt var forringet med årene. Det var med andre ord ikke behov for bebrilling i det daglige, men en monokkel foran sikteøyet mente optikeren kunne bøte på fokuseringsproblemene. Jeg hadde med egen riflemuskett, slik at jeg fikk sett gjennom siktene mens brilleglass med forskjellig styrke ble utprøvd. Brekke anbefalte 0,75 styrke i mitt tilfelle. Da ble siktene skarpe som i min ungdoms tid, men svarten ble kanskje noe uklar. Om det skulle vise seg at det ble et problem rådet han meg til å gå ned til 0,50 i styrke på brillen. Innfatning måtte en også ha, og det ble en Olympic Champion. Brilleglasset fikk seg også en irisblender, før det ble brukt god tid på innstilling av det hele. Det ble en dyr affære, men forhåpentligvis verdt det.

Det ble lite skyting i fjor, men det var klart at svarten ble for uklar på 100 meter med 075 i styrke. Nå er nytt brilleglass med 0,50 i styrke kjøpt inn, så da får vi se om den nye optikken virker bedre i sesongen som kommer.

Mot slutten av fjoråret ble det klart at jeg har for mye tekst, det vil si nesten 200 000 ord (eller rundt 400 sider i Word). I stedet for å gi ut en svær, uhåndterlig murstein, har jeg besluttet å heller skrive to bøker. Den første vil omhandle kammerladningsgeværer brukt av Hæren, Marinen og sivile, med fokus på utviklingen, modellene, bruken, ammunisjonen og tilbehøret. Den andre vil være en mer frittstående bok som vil omhandle kammerladningsgeværets bruk på dansk side i de slesvigske krigene i 1848–50 og 1864. Denne boken vil ikke bare ha fokus på kammerladningsgeværene, men også de norske frivillige som brukte dem, og krigene generelt. Jeg jobber parallelt med begge bøkene, så får vi se hva som kommer ut først.

Deler av manuset er sendt til gjennomlesing til ulike eksperter på de forskjellige feltene. I mellomtiden har jeg begynt å ta bilder. Fotograferingen vil innebære en del reising i inn- og utland, og vil i hvert fall pågå ut året.

Ellers har jeg samlet en god del historiske bilder og tegninger – både av våpen og personer som har vært involvert i utviklingen av kammerladningsgeværene.

De som følger med på forumet vet at noe «bonusmateriale» ble lagt ut i høst i form av søkbare oversikter over 4 linjers artilleri- og kavalerikarabiner og lange 4 linjers Modell 1860 infanterigeværer.

På forumet finner du også en tråd med spørsmål jeg har i forbindelse med kammerladningsgeværene. Der kommer jeg til å legge ut flere spørsmål etter hvert.

Ønsker du å bli varslet på e-post når boka kommer ut? Registrer e-postadressen din, så sender jeg deg en melding når boka er ferdig: